donjamesuan

og det er på tide å skrive et innlegg igjen. (wall of text incoming)

Det er umulig for meg å skrive når jeg ikke føler for det, og noen ganger er det tilogmed umulig da, men vi skal se hva jeg får til nå.

Egentlig burde jeg sove, men jeg har ikke lyst. Jeg har voldsomt lyst til å skrive noe nå, som er grunnen til at jeg logget på bloggen, men det er ikke egentlig et blogginnlegg jeg vil skrive. Jeg har veldig lyst til å skrive en bok. Jeg vet med meg selv at jeg ikke har disiplinen som skal til for et så stort prosjekt, men jeg lurer på om jeg skal seriøst prøve det. Jeg kan så visst ikke sette meg ned og skrive en hel bok i løpet av en uke eller en måned, det ville være et langtidsprosjekt hvor jeg kanskje skrev en side eller to når jeg var i humør til det. Kanskje vil boken aldri bli ferdig, kanskje tar det noen år. Kanskje jeg får en voldsom skriveevne når jeg først setter i gang, og det hele er over på ett år.

Det kunne vært et morsomt prosjekt. Jeg har ingen erfaring med å skrive romaner, så jeg vet ikke hvor jeg skulle startet. Jeg regner med at det letteste ville være å basere sidekarakterene på personer jeg kjenner, kanskje tilogmed med deres navn, og hovedpersonen ville være løst basert på meg selv. På denne måten unngår jeg at jeg setter alt for mye preg fra min egen psyke på alle karakterene, og da blir ikke alle karakterene like.

Noveller har jeg vært borti før, men.. Apropos noveller, jeg mistet tre noveller jeg var relativt stolt over når laptopen min kræsja. Lurer på om jeg må få tak i de på ett eller annet vis. Hadde også en del filer på den gamle stasjonæren min før den kræsja. Ja, jeg har vært borti noveller før, og jeg føler at det er en sjanger jeg mestrer relativt godt. Jeg er ikke den beste i verden, men jeg synes jeg er ganske flink.  Uheldigvis er novellene mine særs triste, og representerte mine følelser når jeg skrev dem, og jeg var ikke i fantastisk humør når jeg skrev dem. Mulig jeg har blitt for vant til å skrive sånne noveller til at jeg kunne skrevet noen andre nå. Burde kanskje øve mer på det først. Da kan jeg vel også få dypere karakterer. 

En ting jeg ofte har enorme problemer med når jeg skal skrive historier er å finne på navn. Jeg synes ikke jeg kan ha navn på folk jeg kjenner, fordi de fleste karakterene mine er ganske vanskelig å like, og det er litt uforskammet å gi dem samme navn som folk jeg kjenner, fordi det kan antyde at jeg synes den personen er vanskelig å like.

Hvis du har lest hele innlegget her så har du åpenbart ikke noe bedre å gjøre, så du kan legge igjen en kommentar med ett eller flere navn som jeg kan bruke på karakterer i historier jeg skriver. Om du ønsker det så kan jeg kanskje tilogmed sende deg historien. Det er ikke sikkert at det blir noe som ligner på det du hadde håpt på, men du kan legge igjen et ønske om hvordan historien skal være også. Dette minsker sjansen for at det blir brukt, siden jeg ikke liker å være bundet i det jeg skriver, men hvis det fanger oppmerksomheten og oppfinnsomheten min, så kanskje.

Fryktelig dårlig bloggeteknikk å skrive så langt innlegg, egentlig.Folk har ingen interesse i å lese mer enn to avsnitt, og se på 5 bilder, når de går inn på en blogg. Kanskje jeg ser en grunn til å få bedre bloggeteknikk senere, men med så uregelmessige oppdateringer som jeg har nå så er det ekstremt lite nødvendig, og kommer laaaaangt ned på prioriteringslista.

Så  nå må jeg nødvendigvis skrive om at USA ble truffet av noen fly for noen år siden. Tidligere ville jeg uten reserve ha gjort narr av dette, siden jeg ikke hadde noen anelse om hva de kunne føle over det, men etter Utøya er det betydelig mye vanskeligere, fordi jeg kjenner fortsatt et nogenlunde brennende sinne når jeg hører om det, selv om jeg faktisk også kan vitse om Utøya. (jada, jada, jeg er en forferdelig person)

Jeg tror likevel jeg ville ha roet meg ned etter 10 år, men hvis du slår en 9/11 vits til en gjennomsnittlig amerikaner vil han antageligvis bli rimelig sint. Kanskje det er tilfellet om Norge til Utøya om 10 år også, det er visselig en uhyrlig handling, men jeg synes det er viktig å ikke ta ting for alvorlig hele livet.

Det er i grunn forståelig at noe av det første jeg ser på VG.no i dag er 9/11 saker, siden det er et 10-års jubileum, og alle fester og danser på ofrenes grav, men jeg synes det begynner å bli litt på tide å la det gå. Man kan ikke la en sånn handling definere hva ditt land er. Det USA er i dag er et sutreland uten like, som sipper over terrorhandlinger som skjedde for 10 år siden. Det er forøvrig bedre enn Tyskland, som av alle blir sett på som nazi-land, selv 60-70 år etter 2VK. Det er ikke dog ikke deres egen skyld, selv om de også er meget sensitive for det selv i dag. Hvis du rekker opp hånda og sier "Heil Hitler" til en tysker, så er det meget mulig at du får et slag i trynet.

Jeg hadde sikkert mye annet å skrive, og en del å endre på, men jeg stakk for å spise middag midt i innlegget, og mistet tråden.. Oh well, kan eventuelt utdype det nærmere i et senere innlegg hvis noen skulle finne på å sutre i kommentarene her.

er å skrive noe skjønnlitterært akkurat nå, en novelle, en roman, et eventyr.. Hva som helst, egentlig. men jeg gidder likevel ikke å begynne på noe, så jeg tenkte alle ville være interessert i å lese om at jeg tenkte på å kanskje gjøre noe, istedet.

Alle må forresten huske å bruke stemmeretten sin, det er superviktig, fordi hvis du ikke stemmer, så begynner folk å sutre over det. Jeg kommer til å stemme på pensjonistpartiet, fordi jeg føler at de ivaretar mine interesser best.

har jeg fått. Flere tusen som leste bloggen i går faktisk (egentlig var det 7) Blir tydeligvis flere av å ikke oppdatere bloggen en dag eller tre. 1 hver dag jeg har ett nytt innlegg, og 7 når jeg ikke legger ut noe. Tror jeg må slutte helt med å skrive, så får jeg en hel HAUG med views, også kan jeg anskaffe noen reklamepenger eller noe, fuck I dunno.

Det viser seg at studentlivet ikke er så lukrativt som man skulle tro. Jeg forventet masse penger, limo, og hotte babes, men det finnes ingen limo her.

On a serious note.. skal prøve å få skrevet litt mer, men det foregår så mye for øyeblikket, som skolestart, bli kjent med nye folk, lære meg å spille gitar, skrive skoleavis, være politisk aktiv, dra på polferd for å redde de stakkars babyselene, stjele småkaker fra bestemor, og så videre.

er de mest populære bloggene skrevet av jenter fra 17-14 år? Husker jeg riktig, så var Voe 14, og hun var jo på topp. nå er det tcmn, som er 17.

Er det på grunn av en syk mengde perverse svin som bare ser på bilder og creeper på blogger? Er det på grunn av at de fleste som leser blogger er 14-17årige jenter, og de derfor føler at de har mest til felles med andre jenter i den alderen? Er det fordi 14-17-årige jenter har mer interessante liv enn andre? Er det fordi de er penere enn andre? Er det fordi de har flere venner/større sosial omgangskrets, og derfor får flere lesere som kjenner dem? Resten følger etter..

Antageligvis er det litt av alt. Jeg leser nesten ikke andre blogger i det hele tatt.

Hvis du har snublet over bloggen min og har en idé om hva som gjør at toppbloggerne er unge jenter, legg igjen en kommentar. Jeg er oppriktig interessert i hva andre tror er grunnen.

.. er noe jeg har på bloggen atm. Har ikke noen idéer klart for meg om hva jeg skal skrive hver dag osv, og det vil enten føre til få innlegg, eller kjedelige innlegg. I verste tilfelle, begge deler.

Lurer litt på om jeg skal gi opp konseptet med å prøve å være morsom, og heller bare skrive litt om tankene mine og sånn. Generelt skrive om det jeg har lyst til å skrive om. Jeg sa jo i går at bloggen skrives for min egen underholdning, ikke andres. Jeg trenger ikke å skrive morsomt for å underholde meg selv, underholdning betyr egentlig bare et tidsfordriv som du liker. Noen liker hotel cæsar, jeg liker å skrive.

jeg liker ikke tanken på å skrive om hva jeg gjør fra dag til annen, men kanskje jeg gjør det etterhvert likevel. Jeg forteller jo allerede mer om meg selv enn jeg opprinnelig hadde tenkt.

Til syvende og sist blir dette antageligvis en blogg hvor jeg skriver hva enn som faller meg inn. Føler jeg for å dele hvor mange brownies jeg spiste, og hvor fin den nye kjolen min er, så gjør jeg det. Føler jeg for å snakke om hvor dypt jeg kutta meg selv på dassen på skola i går, så gjør jeg det. Og ikke minst.. Føler jeg for å skrive et satirisk innlegg, et kåseri, eller noe sånt, så gjør jeg det.

Dette kommer til å være et langt, kjedelig innlegg.

Jeg er usikker på hvor mye jeg faktisk trenger å si om meg selv på en blogg som dette. Jeg har ikke opprinnelig tenkt til å snakke veldig inngående om livet mitt, fordi det synes jeg ikke er underholdende. Synes jeg ikke noe er underholdende gidder jeg ikke å skrive om det, og når jeg går tom for underholdende ting å skrive, så kommer jeg antageligvis til å slutte med å blogge.

Jeg skriver opptil flere innlegg når jeg først er i gang, så jeg kan publisere noe relativt jevnlig, og forhåpentligvis vil det meste være underholdende for andre enn bare meg. Senere kommer jeg kanskje til å spørre om forslag til ting jeg kan skrive om i bloggen, men for øyeblikket har jeg ingen lesere, så det er ikke noe poeng i det.

Det føles litt som at jeg snakker til meg selv, ingen andre leser dette, ihvertfall ikke enda. Jeg har ikke egentlig som mål å få hundrevis av lesere, og jeg tror ikke det kommer til å skje, men det ville vært artig. Siden jeg har en aversjon for å skrive om meg selv, så kan det fort virke upersonlig, og ingen bryr seg, siden de ikke får noe forhold til meg som person uansett. Jeg har ingen planer om å fortelle mine venner, bekjente, familie osv. at jeg blogger. Hvis de finner det ut, så finner de det ut, men jeg vil egentlig ikke gi ut noen info om meg selv her.(ombestemte meg tydeligvis, fordi jeg skrev en del likevel)

Jeg går på en folkehøgskole et sted i Norges land, så dere kan gjette dere til en omtrentlig alder, men noe mye mer enn det ser jeg ingen grunn til å gi ut. Livet på folkehøgskole er veldig artig, selv om jeg personlig ikke har for vane å komme veldig nært innpå folk, så vi får se hvor mange venner jeg faktisk får. I alle tidligere år har jeg kun fått bekjentskaper, etter min egen mening. Det finnes ingen jeg ser på som venner, selv om det alltids er folk jeg ville stolt på med mitt liv.

Jeg liker ikke å tvinge meg selv på folk, så jeg setter meg heller i et hjørne og lar folk komme til meg. Noen ganger gjør de det, men jeg kan forestille meg at folk blir oppgitt over hvor sjelden jeg selv tar initiativ til sosialisering. Jeg har sosiale antenner, til en viss grad.. Men jeg er kanskje litt pessimistisk og tror at folk tenker mindre om meg enn de gjør. Kanskje jeg er optimistisk, og folk tenker mindre om meg enn jeg tror de gjør. Vi er jo alle vårt eget livs hovedperson, og jeg har faktisk problemer med å se at andre mennesker er like viktig som jeg er. Jeg kunne godt ha reddet noens liv på bekostning av mitt, bare på impuls, men min siste tanke ville meget mulig være noe sånt som "En heroisk død, for verdens midtpunkt"

Dette ble et utrolig sutrete innlegg synes jeg, men noen sånne må vel eksistere også i en blogg. Det er en del av hvem jeg er, og kanskje jeg vil skrive litt mer om meg selv i bloggen likevel. Får vel gi en advarsel når innleggene ikke er særlig morsomme, så kan de som driter i livet mitt unngå disse innleggene, og kanskje jeg kommer til å la de fleste forbli upublisert.

Yes, yes I do. And since I'm international and stuff, I'm gonna write a blog entry in English. This will please all my foreign readers, since I have so many of them. In fact, people learn Norwegian just so they can understand what I write in my blog. That's right, and I only just started it yesterday. 3 entries, and already I'm world famous. I'm huge in Japan.

What, pretentious? Me? Never!

If anyone wants to pay to lick my shoes, feel free to come over here. I want 20 USD for each lick.

In reality, this entry is just so all my readers can link it to their foreign friends and introduce them to me. There's no actual point in doing so, as I will probably never write an entry in English again, but hey. That's what google translate is for. And also, James needs it to be in English. Poor sap doesn't speak Norwegian. What a sad, sad life he must lead.

Also, I do not write for others' amusement. Not really. I write for my own amusement. To me, I'm hilarious.

Det eneste positive med dem er at de muliggjør gratistjenester. Irriterende til alle tider, fucker opp generelt utseende på nær sagt alle nettsider, fordi du er på en relativt mørk nettside, og plutselig kommer det en stygg reklame for Evony opp, med blinkende neonlys og alt anna piss, eller du er på en hvit, flott nettside (f.eks bloggen min, som jeg nettopp startet. Siden du leser dette kan du URLen hit) også spretter det opp noe tullete bilde som ikke har noe med noe å gjøre, og kan i noen sekunder få folk til å tro at det er et bilde jeg lastet opp på bloggen min.

Og Evony er generelt en haug med drittsekker som driver med feilreklamering. Reklamene har hotte babes, men de finnes ingensteds i spillet. "Come defend us, my Lord". NO! I'm trying to read this tentacle rape manga.

Finnes ingenting som er verre enn en reklame med lyd, særlig ikke hvis du har mange faner oppe og laster flere sider samtidig. Plutselig sitter du der enten med lyd fra flere faner, eller lyd fra én fane, men du aner ikke hvilken, og leter frantisk i fem minutter for å finne den.

Google har en relativt grei og stilren ordning på reklamer. Jeg er generelt imot google, fordi de er noen kapitalistiske drittsekker som prøver å ta verdensherredømme, men reklamene deres er ikke så ille, siden de bare har litt tekst inne i et hjørne eller noe. Jeg liker ikke ordningen på blogg.no, synes de kunne plassert dem litt lenger ned. (altså på bunnen av sidebar) Meget mulig at man kan fikse på hvor den vises, jeg vet ikke. Men jeg gidder ikke å ordne på det, og synes ærlig talt at det burde være standard å ha den på et bedre sted.

Dette er det første "skikkelige" blogginnlegget mitt, og det er langt og sutrete etter min mening. Man skal ikke se bort i fra at de kommende innleggene også blir lange og sutrete, hvis de i det hele tatt kommer.

Navnet er inspirert av en venn som jeg spurte om råd til navn fra. Forslaget hans var "James' list of girls". Det ble nedstemt.

Hvis jeg hadde hatt noen form for fantasi, så kunne jeg kanskje ha kommet på et bedre navn, men det har jeg ikke, så det kan jeg ikke.

Dessuten så gidder jeg ikke å endre design atm, og blogsoft er jo åpenbart design-genier, så det som kommer som standard er jo helt fantastisk.